Rådgiver i den offensive regionale IKT- satsingen «eTrøndelag»

Det har blitt lite tid til å skrive egen blogg de siste to årene. Jeg ble høsten 2010 engasjert som rådgiver av Sør Trøndelag fylkeskommune i IKT prosjektet eTrøndelag. eTrøndelags mål er å bidra til å realisere en større del av kunnskapspotensialet i regionen gjennom å utnytte de mulighetene bruk av digital kommunikasjonsteknologi gir for deling og samhandling. eTrøndelag  er underlagt Regional Utviklingsavdeling, innovasjon og næring.

Mitt innsatsområde, som er «Digital Kommunikasjon og Samhandling» tar utgangspunkt i dagens trender og utviklingstrekk, og skal bidra til at de fortrinnene bruk av slik teknologi gir med hensyn til kommunikasjon og samhandling, synliggjøres og utnyttes.  Gjennom å initiere og etablere pilotprosjekter, eller utfordre, motivere og gi råd, skal jeg være en aktiv samarbeidspartner innenfor IKT feltet både internt i fylkeskommunen og eksternt blant kommuner og næringsliv.

Jeg er også prosjektleder for Sør Trøndelag fylkeskommune i Interreg IVC prosjektet e-CREATE – Cultural Routes Entrepreneurship and Technologies Enhancement. e-CREATE er et treårig prosjekt som går fra 2012-14. Prosjektet har som målsetting å øke konkurransekraften til servicerettede reiselivsbedrifter langs kulturruter i regionene gjennom å utvikle ny teknologi- og tjenestemodeller.  Arbeidet i prosjektet foregår i workshops (både internasjonalt og nasjonalt) relatert til identifiserte «good practices». Prosjektet blir ledet av den tyske regionen Sachsen-Anhalt. I tillegg deltar regioner fra Tsjekkia, Polen, Frankrike, Italia, Ungarn, Spania, Portugal og Irland. STFK  skal være vertskap for en internasjonal workshop høsten 2012. Prosjektets webside finner du her.

Det dukker forhåpenligvis opp noen flere bloggposter nå og da. Stay tuned!

Filed under: Digital samhandling, Innovasjon, Internasjonale prosjekter, Web Medier, deling, kommunikasjon, sachsen anhalt

Masteroppgave: Laks og lakseoppdrett – i brytningen mellom virkelighetsbeskrivelser

Jeg har med utgangspunkt i Sosialantropolog Runar Døvings identifiserte og avgrensede diskurser om fisk fra 1997 gjennomført en medieanalyse for å finne ut hvilke endringer som har skjedd mellom 1997 og 2009 i vårt forhold til laks som mat, og til lakseoppdrettsnæringa som produsent. Laks er en sentral del av vår nasjonale identitet: Jeg viser videre hvordan media fremstiller oppdrettsnæring og laks generelt, og hvilke implikasjoner de endringene jeg fant i måten man i dag omtaler laks på som kollektiv ressurs, mat, fritidsaktivitet, helse, og næring kan ha for oppdrettsnæringa. Oppgaven inngår som en del av iKYST prosjektet i regi av NTNU-Samfunnsforskning, Studio Apertura. Masteroppgaven kan lastes ned her.

Et sentralt funn er inntreden av en bærekraftsdiskurs når det gjelder måten å snakke om laks på i 2009. Den har bidratt til å skape / forsterke subjektposisjonen Miljøbevisst og ansvarlig Nordmann. Diskursen er preget av en kritisk holdning til oppdrettsnæringen, som påstås ikke å være bærekraftig verken i et samfunns-, miljø- eller ressursperspektiv. Fremveksten av diskursen indikerer at det foregår en kamp om virkelighetsbeskrivelsen; et miljø-, og ressursmessig perspektiv utfordrer her det rent økonomiske perspektivet i synet på oppdrett av laks.

Det har skjedd store endringer siden 1997. Distinksjoner mellom villaks og oppdrettslaks har for en stor del forsvunnet, samtidig som identiteten, og dermed konnotasjoner til tradisjoner og eksklusivitet kan ha smittet over på oppdrettslaksen. Når kvaliteten på oppdrettslaksen i tillegg anses som god, synes dette til en viss grad å bidra til å forklare produktets svært gode omdømme. Laks er både festmat og hverdagsmat i 2009. Fra å være gourmetmat for mennesker med høy kulturell kapital, har den blitt alminneliggjort, og tradisjonell tilberedning har blitt erstattet av lettvint frossenfisk eller andre hel- og halvfabrikata. Likevel er laks en viktig identitetsmarkør, og det ypperste Norge kan by på ved internasjonale møter eller kokkekonkurranser.

Omdømmeundersøkelser viser at produktet laks fremstår som løsrevet fra produsenten. Manglende kunnskap om næringen kan ha ført til en utydeliggjøring av laksens opprinnelse, og kan videre forklare en løsrivelse av produktet laks fra produsenten. Det kan ha resultert i større tillit til forvaltningen enn til næringen når det gjelder å sikre forbrukerne et godt produkt. Dette kan ha negative implikasjoner for næringen på sikt, blant annet som resultat av mattrender som i større grad fokuserer på opprinnelse og etisk produksjon. Når produktet laks ikke har en tydelig opprinnelse, vil det kunne skape en opplevelse av risiko blant forbrukerne. Tillit er slik sett et nøkkelpoeng. Når tillit til etisk og kvalitativt forsvarlig produksjon først og fremst kan oppfattes som en tillit til at forvaltningen kontrollerer næringen, blir det et problem for næringen når troverdigheten til forvaltningens vilje til kontroll svekkes gjennom påstander om manglende habilitet.

Ser vi en næring som ikke har tilpasset seg utviklingen i markedets krav til kunnskap om både produkt og opprinnelse? Ettersom forbrukerne i økende grad synes å etterspørre produkters opprinnelse, og fokus på etisk og bærekraftig produksjon tiltar, kan det bli problematisk for oppdrettsnæringen dersom den gode historien om ”norsk lakseoppdrett i verdens reneste omgivelser” ikke kan fortelles. Når kvaliteten på oppdrettslaks oppfattes som god, og distinksjonene har forsvunnet, synes oppdrettsnæringen å ha mye å vinne på å vise hvem de er og hvordan laksen produseres.

Filed under: Omdømme